James Cameron deler en skremmende historie om hans mislykkede Titanic-nedsenkbare dykk: Ting begynte å feile på rundt 26 000 fot dyp

Hvilken Film Å Se?
 
Drevet av Reelgood

Celine Dion berømt ut teksten My heart will go on i sangen med samme navn i James Camerons klassiker fra 1997 Titanic . Imidlertid avslørte Cameron at under et skjebnesvangert dypt ubåtdykk, diskuterte han virkelig om (han) skulle fortsette.



I en intervju lagt ut på TikTok (som du kan se direkte ovenfor), oppsummerer han tiden han tok fatt på sitt dypeste solodyk til New Britain Trench, som Cameron delte hadde en måldybde på 27 000 fot. Imidlertid, ifølge Cameron, begynte ting å svikte på rundt 26 000 fot.



Han begynte å mistenke at det var det de kaller 'PAC', som er kontrolldatamaskinen som alle systemene kjørte gjennom som kontrollerte alt av serielle protokoller ut gjennom bare et lite antall penetratorer.

Det var litt skummelt fordi jeg mistet høydemåleren, jeg mistet dybdemåleren, jeg mistet kontrollen over lyssystemene, jeg mistet kontrollen over fremdriften, og så videre, sa Cameron.

Disse systemproblemene forhindret Cameron i å nå bunnen av dykket.



Jeg diskuterte virkelig om jeg skulle fortsette, og på et visst tidspunkt endte jeg med å slippe ballasten fordi jeg ikke visste det - nå visste jeg ikke hvor bunnen var, og jeg hadde ingen måte å se den komme, og jeg gjorde det Jeg vil ikke krasje inn i den, forklarte Cameron.

Cameron har imidlertid ingen å klandre enn seg selv og en enkelt kodelinje for tapet av kontroll over fremdriftssystemet, og dermed de uheldige resultatene av denne turen.



Det viste seg at det var én kodelinje de hadde skrevet kvelden før som jeg hadde bedt dem om å gjøre, reflekterte Cameron. Så det var helt selvforskyldt fordi jeg hadde bedt dem om å ta opp dataene fra berøringsskjermen slik jeg så det.

Ikke desto mindre minnet opplevelsen Cameron om en beslutning han tok et år før som til slutt reddet livet hans.

Jeg hadde insistert overfor elektronikkgutta på at vi IKKE kontrollerer ballastsystemet som lar meg komme tilbake til overflaten gjennom PAC-datamaskinen, og de ville at jeg skulle gjøre det fordi det ville frigjøre penetratorer som gikk gjennom hullet ved å kontrollere det med seriell dataprotokoll, husket Cameron. Så jeg sa: 'Nei, jeg vil ha det på sin egen dedikerte krets', og det er en god ting jeg også gjorde, for ellers ville jeg fortsatt sittet der nede.

Midt i den tragiske utviklingen av den savnede Titanic-senkbåten gir denne historien ytterligere innsikt i fascinasjonen bak vraket.